Debatt: Coaching er på «rødlista». Har du noe imot at begrepet går i oppløsning?

Hvis coaching var en plante, ville den være overplukket og på rødlista , fordi den plukkes med røtter fra både innsiden av bransjen og fra utsiden av markedet. Hvordan kan jeg antyde noe sånt?

Av Jan Georg Kristiansen / Daglig leder for Erickson Coaching Nordic AS

Vel, mine intuitive «antenner» om markedsutvikling bidro til at Erickson Norge i 1998 (for HR Norge) kanskje var Norges første kursarrangører med kurstittel coaching .

Nå forteller mine antenner meg at om få år kan coaching som begrep gå i oppløsning.

Hvorfor?

Fordi faget nå synes å ha oppnådd sin misjon. Coachingfaget har i mange år vært mye omdiskutert og debattert i Norge og i utlandet. Nå strammer det seg ekstra til fra flere hold.

Men gjør det noe om coachingfaget forblir utydelig eller ikke?

Vi må tilby noe nytt og unikt

For å overleve på sikt, tror jeg coaching må fremstå tydelig og tilby noe nytt og unikt i kommunikasjonsfaget. Noe nytt som ikke allerede er tilbudt av sine eldre og mye større og forskningsbaserte ing-slektninger. Som veiledning, mentoring og undervisning, samt psykologi og ledelse.

Gjort er gjort og spist er spist og heretter skal alle være venner, sa Bamsefar.

I fortellingen om dyrene i Hakkebakkeskogen lager Morten Skogmus et forslag om en lov for dyrene der det blant annet står at alle dyrene i skogen må være venner, og at ingen får lov til å spise hverandre. Og er du doven og ikke finner mat selv, så kan du ikke ta mat fra andre.

Men er det ikke nettopp dette som skjer med coachingbransjen?

For uten en unikhet i definisjonen som noe nytt og med et tydelig forskningsbasert praksisfelt, tror jeg coaching om få år vil bli spist av sine eldre slektninger. Og denne assimilasjons-prosessen har pågått lenge allerede.

Uoversiktlig og forvirrende

Situasjonen for coaching som fenomen eller som bransje fremstår uoversiktlig og temmelig forvirrende. Coachingbransjen spiller tilsynelatende på samme lag, men egentlig spiser vi hverandre, og stjeler fritt fra hverandres spiskammer når vi selv er for dovne. Coachingbegrepet går i oppløsning.

På den ene siden ser vi at etterspørselen etter coaching har eksplodert, coaching er «overalt» og er svært populært. Moderne og bevisste mennesker løper frie og glade ut i samfunnet etter coaching-kurset sitt.

På den annen side strever coachene med anerkjennelse i markedet, både innenfor akademia og i samfunnet.

Kompetansen og evnen til å holde ambisjonen om 100% kundefokus og konfidensialitet, og hjelpe sin kunde til eierskap og lojalitet til sine resultater på «ekstrem-nivå», er svært verdifullt og svært etterspurt. Samfunnet trenger det.

Medlemmer i coachforeninger ønsker seg en situasjon preget av forståelse for coaching, anerkjennelse fra samfunnet, kundeetterspørsel, tilhøre en stor forening med mange medlemmer, med mer.

Dette ble gjentatt på et møte hos ICF Norge, som er Norges internasjonale coachforening. Jeg var den kvelden egentlig opptatt av å fullføre et nyhetsbrev og arrangere et kundemøte. Så falt blikket på invitasjonens formulering: «Hva vil det kreve av ICF Norge å skape et nettverk som kan bidra til å gjøre coaching til en integrert del av et samfunn i vekst?»

Elefanten i rommet

Jeg valgte å pause skriving og utsette kundemøtet for å bli med! ICF-møtet var som vanlig et varmt og godt møte. Det ble informert og snakket om hva medlemmene ønsket seg. Det mest interessante synes jeg likevel var det som medlemsmøtet heller ikke denne gang snakket om, kanskje fordi det er et vanskelig tema. Hvordan kan jeg formulere elefanten i rommet? Kanskje som hva skjera med faget ditt, kjære coach?

Som kommunikasjonsverktøy er coaching svært populært og har gjort sitt inntog under forskjellige forkledninger. Som populær «strikk» er den også for mange blitt forvirrende og dermed like utydelig som ordet konsulent.

En god del næringslivsledere som misliker usikkerhet, ønsker ikke snakket om coaching , og mange konsulenter følger etter. Nå omtales det heller med forståelig grunn som mentaltrening, lederstøtte, mentoring  eller veiledning.

Dette er tradisjonssterke ord som brukes like ofte. I de samtalene er nok coaching-delen (som 100% kundefokus) ganske utvannet selv om det sikkert brukes mye åpne spørsmål. Og disse tar relativt mye mer plass i samtalen på bekostning av kunden, enn en ICF-sertifisert coach. Og viktige deler av kundens eierskap og lojalitet til resultatet forblir derfor hos konsulenten.

Som selvstendig akademisk fag, anser jeg coaching som en overplukket plante på «rød-lista». Den er utryddingstruet, delvis fordi den plukkes med røtter fra bransjens egne aktører, fra alt fra terapeuter og konsulenter til akademia. Vi bryter alle lovene til Morten Skogmus.

Fagmiljøene som underviser i coaching har utviklet seg til en fragmentert bransje med flere sertifiseringer, omtrent som bokseesporten som har x antall belter og kategorier.

Da jeg studerte forskningslitteratur om coaching ved årtusenskiftet var inntrykket at forskere i kommunikasjon og ledelse som ville studere effekten av «coaching», var lettvinte med avgrensingen av hva som var coaching og ikke.

Da jeg deltok på ICF’s (International Coach Federation) første europeiske coachingkonferanse i Grindelwaldt i Sveits (2001) spurte jeg to forskjellige forskere (psykologer) som holdt foredrag.

Hvordan praktiserer coachene dine i forskningsprogrammet sin coaching, og hvordan den ble definert?

Svaret var at det visste de ikke, men det visste vel coachene selv? Coachene kalte seg coacher, og det var nok.

Effekten av coaching synes nokså uklar var også budskapet. Det var ikke overraskende, tenkte jeg; «lav validitet, og lav reliabilitet» heter det i forskningsmiljøet. Jeg vet at forskningspraksis har bedret seg over tid, blant annet gjennom bruk av ICF-sertifiserte coacher i enkelte senere doktorgradstudier. Eksempler på dette er Susann Gjerde (2016) og Frode Moen (2009).

Men vi skal huske at virkningen av coaching ennå ikke er vitenskapelig bevist. Forskerne har blant annet ikke klart å isolere effekten til coaching. Men det er mange tendenser til effekt.

I akademia er inntrykket at coaching sliter alvorlig med ryktet sitt. Akademisk ansatte som fokuserer på coaching kan lett bli kritisert av sine kolleger (som har doktorgrader fra mer anerkjente fagfelt) og kritiseres for manglende etterrettelighet og hindre avansement.

Har coaching kranglet med dørvakten? Here comes trouble!

Psykologstanden er normalt de menneskene og foreningene «det offisielle Norge» spør om råd dersom de er usikre. Psykologene fungerer som dørvaktene på nattklubb. Vi må innrømme at coachene kan ha fornærmet dørvaktene i noen år. Er det payback time nå?

I flere land har coachingens eldre slektninger begynt ta grep for å «fange» coachingmarkedet med formelle lover.  I Portugal er for eksempel ICF presset av Den portugisiske psykologforeningen som i et nylig lovforslag definerer «psykologisk coaching».

Definisjonen går ut på å arbeide med mennesker på en slik måte at kun psykologer får lov til å bedrive coaching. ICF Global støtter ICF Portugal med advokater i saken. I Russland har Den russiske psykologiforeningen i et par år foretatt liknende steg.

Spørsmål vi bør stille oss selv:

Hvilke fremtidsrettede spørsmål må coachingfaget nå stille seg før de kan bli tvunget til å stille seg spørsmålet «hva skjedde?» i etterkant?

Jeg vet ikke sikkert, men forslag til noen spørsmål kan være:

• Hva er coachingfagets misjon og visjon nå?
• Hva er en definisjon på coaching, som noe annet enn det psykologene vil ha monopol på?
• Hva er gode kriterier for en god definisjon, som har gjennomslagskraft?
• Hvem tar eller kan ta initiativ til å føre diskusjonen?

Min påstand er at coaching mangler et eget språk! Coaching har lent seg på låneord fra andre profesjoners språk veldig lenge. Muligheten, eller faren, for at coaching som fenomen blir slukt av disse andre forskningsbaserte profesjonene er reell.

Er det greit at coaching fordunster slik? For den har da i over 20-30 år bidratt til bevegelse av en hel kommunikasjonsbransje som verdsetter åpne spørsmål og fokus på kunden fremfor den tradisjonelle fokus på eksperten. Det har vært en misjon som er gjennomført!

Men for videre liv for coaching som selvstendig fag – hva kan en fornyet misjon være?

Vi må legge til grunn prinsipielle definisjoner av ordet coaching

Erickson Coaching Nordic støtter ICF i sitt syn om at coachingens fremtid som selvstendig fag og profesjon er avhengig av støtte fra akademia. Det er understøttet blant annet gjennom de jevnlige undersøkelsene gjort av revisjonsselskapet PWC på vegne av ICF global. Og det var derfor jeg i 2015-2016 valgte gjennomføre en akademisk Mastergrad i coaching (i hht ICF’s retningslinjer) i England.

På vegne av en av de ICF-sertifiserte skolene, Erickson Coaching, synes jeg det er viktig at akademia og bransjen klarer å legge til grunn prinsipielle definisjoner av ordet coaching.

Definisjonene må få frem hva som er unikt ved coaching, og hva som skiller coaching fra andre kommunikasjonsformer som veiledning, mentoring, mental trening og rådgivning. Dermed kan vi presist si hvordan coaching kan bidra inn i disse populære, mer etablerte kommunikasjonsformene.

Vi kan ikke forvente at de mange små enkeltperson kursarrangørene har fokus, interesse eller overskudd til å arbeide med strategiske strukturendringer i faget.

Erickson Coaching Nordic, ved Jan Georg Kristiansen (MCC), skrev nylig til sin coachee, som er kanadisk MCC, om sin måte å coache på.

ICF-Coaching er som en idrettsgren, der suksesskriteriet er graden av å gi kunden det fulle tenke- og meningsrom, altså maksimalt pusterom, i naturlig «konkurranse» med meg som menneske i en (ICF-)coachrolle.

Med et perspektiv basert på «hvor mye plass coachen tar i dialogen» mener vi det vil gjøre at coaching tilbyr noe nytt og unikt i kommunikasjonsfaget som ikke allerede er tilbudt av de tidligere nevnte ing-slektningene.

Hvor skal Operaen ligge? Hvor skal Coachingen ligge?

Definisjonslaging for coachingfaget er neppe mindre utfordrende enn den Norge hadde i noen år om «hvor skal den nye operaen ligge?»

Med hvert nye stedsforslag følte nye parter seg overkjørte, nye omkamper kom med supplerende kriterier, og årene gikk. Mang en observatør har nok tenkt, at «hvorfor tok myndighetene så lett på debatten om kriteriene for den nye operaen?»

Med enighet om utvalgskriteriene, tror jeg den konkluderende fasen ville skjedd mye raskere.

Jeg tror ikke coachingfaget kan vente i 20 år til før egnet plassering. Og veien bør ikke fortsette (som i dag) med konkurranse om den beste definisjonen. Vi bør gjøre en grundig jobb med kriteriene, og bringe dem til enighet, før sluttproduktet defineres.

Hva mener jeg er gode kriterier for en god definisjon?

• Kort /få ord
• Enkelhet, lett å forstå og lett å huske
• Relevant. Fokusere på det/noe som er helt unikt for dette faget (og ikke til forveksling av andre fag eller praksiser)
• Helst bygge bro (og ikke mur) til sine veletablerte «naboer»

Første steg burde altså være å enes om kriteriene for en god definisjon.

Debatt: innspill til definisjon basert på kriteriet om enkelhet

For å navigere i variasjonene av definisjoner på «coaching», har Erickson Coaching Nordic gjort følgende avgrensning basert på kriteriene gitt ovenfor.

Hva er definisjon på Erickson-style ICF coaching?

Coaching er ambisjonen om en 100% kundefokusert, konfidensiell samtale.

Definisjonen med ingress, blir litt lenger:
Coaching er ambisjonen om en 100% kundefokusert, konfidensiell samtale,
med varig effekt, fordi fokuspersonen (samtalepartner/kunden/coachee)
eier alle mål, delmål og formål.

Vi mener altså at det unike ved coaching er å strekke seg etter noe som kanskje er umulig, å ha en ambisjon som menneske å holde vår «hjelpe-autopilot» og «forstå-autopilot» tilbake og som coach holde 100% fokus på kunden i en samtale. Lykkes vi med ambisjonen om kundefokus kan vi ha et resultatformål om et ekstremt kundeeierskap til alle kundens beslutninger og tiltak.

Jeg foreslår at det unike ved coaching, som ambisjonen om 100% kundefokusert konfidensiell samtale, muliggjør en objektiv og respektfull sammenlikning med andre kommunikasjonsmetoder og -former på et område de ikke har definert seg.

Det utpeker et relevant resultatmål for coaching hvor det coachspesifikke fokuserer på ekstremt kundeeierskap til alle kundens beslutninger og tiltak. Enkelte andre coachingskoler peker også i retning om kundefokus, som «Stakeholder based coaching (Marchall).

Jeg er veldig klar over at de fleste coachingskoler og -retninger bruker andre beskrivelser enn det eksempelet gitt i denne artikkelen. Situasjonen er som sagt litt ville vesten.

Samling? I dag ser vi sprikende definisjoner, sprikende interesser og sprikende praksis.

En egen og raskt voksende kategori kan kalles høyskolecoaching, der kanskje det tydeligste felles kriterium er studiepoeng med større vekt på teori enn praksis. ICF-skolene har variert mellom å være mellom 1 og 3 skoler med undervisning fysisk i Norge. Alternativt må man til utlandet eller velge onlinekurs. Et stort antall private kursholdere er en del av bildet.

Helt unikt i det norske markedet, som andre land ikke har erfart (masteroppgave 2009, Dr Paul O. Olson, EMCC nestleder i 2016), er initiativet fra en sterkt profilert del av NLP-Bandler-miljøet.

Fire NLP-skoler er sammenslått i det de kaller Den norske coach forening (DNCF) som igjen har etablert noe de kaller Norsk bransjestandard for coaching. Dette gir et stilltiende feilaktig inntrykk av å være en nasjonal standard men som egentlig er et helt privat initiativ fra en dyktig markedsføringsforening. De har lyktes godt med sin nyttige misforståelse.

Men hva sier markedsføringsloven her? Ingen andre aktører har reagert eller kommentert på dette etter det jeg vet. Er det som følge av snillisme eller bare unnvikenhet? Og hvordan tjener slik markedsføringsetikk coachingbransjen på sikt? Bildet er ikke komplett.

Et forskningsbasert språk for coaching

Mange aktører er enig i at at coaching mangler coachingspesifikke særord og at coaching er et praktisk håndverk. Det er derfor gjennom observasjon av coaching i praksis at forskjellene blir tydelig.

Sprik i coachingpraksis har jeg erfart blant annet gjennom å benytte medlemsfordelen å motta og gi ICF Resiprocral Peer coaching på MCC-nivå siste tre år fra 9 forskjellige MCC-coacher. Jeg erfarte at flere både «tar mye plass» i samtalen og gir lett råd og tips (som kanskje psykologene oppfatter som sin fagstyrke og NLP-coachene oppfatter som sin prosess-styrke).

Eller så er coachene for passive og hører ikke eller inviterer ikke inn min skjøre indre stemme som med usikkerhet melder seg på i samtalen. Passivitet var i tidligere tider en ofte hørt karakteristikk på noen psykologers praksis.

Hvordan vil vi at fortellingen om coaching skal ende eller fortsette?

«Gjort er gjort, og spist er spist, og heretter skal alle være venner», sa Bamsefar.

Hvis det blir slik må noen først gå til Bamsefar og be om at alle dyrene samles til møte. Hvem kan ta på seg den rollen? I 2008 påtok Standard Norge seg Bamsefars rolle, og konkluderte med at «bransjen er ikke moden for dialog».

Hvem kan være Morten Skogmus som initiativtaker?
ICF Norge, andre? Vil Standard Norge gjøre det igjen?

Hvis ingen tar initiativ, hva da?